Kva ser vi?
Vi kan sjå barn som fort kjem i intense følelsar, og har vanskar med å roe seg ned, barn som har vanskar med å forstå, sette ord på og forklare for andre kva dei kjenner på eller kva som gjorde ein uroleg. Barn som slit med oppmerksemda si, barn med mykje uro i kroppen. Stress og smerte kan kjennast fysisk i kroppen: Vondt i hovudet, i magen, søvnvanskar, dårleg appetitt, slappheit og så vidare.
Smerteuttrykk
Det er naturleg at vald, seksuelle overgrep og omsorgssvikt gjer det vanskeleg å ha tillit til andre og å ta andre sitt perspektiv. Vi ser og at mange barn utviklar strategiar for å beskytte seg sjølv og handtere det som er vanskeleg; Sinne, sjølvskading, rus, spisevanskar, seksuell risikoåtferd og skulevegring er døme på strategiar som kan ha vore nyttige og naudsynte for å handtere frykt, stress og smerte, men som ikkje er hensiktsmessige når ein ikkje lenger er i fare.
Barn som ikkje får det dei treng av sine omsorgspersonar, eller vert påført redsel i kontakten med dei, har likevel sterkt behov for å bevare relasjonen med omsorgspersonane. Lojaliteten til sviktande omsorgspersonar er sterk, og barnet vil kunne vende ansvar for vanskelege følelsar mot seg sjølv, og lett få aktivert skuld og skam. For å ivareta både seg sjølv og relasjonen, kan dei verte overopptatt av den andre, eller handtere redsel for avvising ved å vere den som avviser først.
Ingen barn er like og det finns ingen fasit for korleis eit barn som opplever vald eller seksuelle overgrep «er». Det vi veit heilt sikkert, er at vald, seksuelle overgrep og omsorgssvikt kjem til uttrykk gjennom ulike smerteuttrykk. Barn er avhengige av vaksne som ser bak åtferda og prøver å finne ut av kva erfaringar dei har, som gjer at dei seier, tenker, føler eller handlar på måtar som kan være uforståelege for oss.
Vi vaksne må vise barn og unge at vi ser, vågar å spørje og ikkje minst: Vi tåler å høyre!