Vi bruker informasjonskapslar
Vi bruker informasjonskapslar for at nettsidene våre skal fungere.
Les meir om informasjonskapslane våre
Vi tilrår at du alltid nyttar siste versjon av nettlesaren din.
logo rvts vest
Ei kvinne og ein gut som snakkar saman

Blir du overvelda av dine barn sine reaksjonar iblant?

Når du opplever at dei blir veldig sinte for “små ting”? For eksempel når du seier nei til meir skjermbruk?

Tekst: Beate Gauden
Publisert 07.07.2025
Sist oppdatert 20.08.2025

Litt kunnskap om korleis hjernen fungerer kan vere lurt. 

Tre ulike begrep kan hjelpe oss når vi skal prøve å vere trygge vaksne når det “stormar” av følelsar i barn og unge.

1. Toleransevinduet

Toleransevinduet er det midterste nivået i ein tredelt modell. Når vi er i toleransevinduet vårt, då er vi regulerte, då lærer vi og då kan vi ha dialog. Når vi er sinte og frustrerte er vi over toleransevinduet vårt, der hjernen ikkje klarar å lytte, lære eller samtale fornuftig. Når vi er under toleransevinduet vårt, då resignerer vi, koplar ut og er litt flate eller låst.

Modellen Toleransevinduet, Nordanger og Braarud
Toleransevinduet er ein modell for å forklare aktiveringsnivået i kroppen. Det er i det midterste, grøne feltet at vi har det best. Modell: D.Ø. Nordanger og H.C. Braarud, 2017.

2. Regulering 

Regulering er evna til å regulere tankar, følesar og atferd inn i toleransevinduet, inn der det er tryggast. Jo tidlegare i livet barnet lærer seg sjølvregulering desto betre er det for utvikling og sosial tilpassing. Når guten din har sterke følelsar eller raseri, då seier vi at han er uregulert. Visst du blir sint tilbake, er du også uregulert. Vaksne som skal møte urolege eller sinte barn, treng å vera regulert, altså å vere roleg sjølv. Det kallar vi samregulering. 

3. Stressreduksjon

Fortvilelse og eksplosjon av følelsar kan vi også kalle stress. Barn opplever at følelsane løper løpsk, dei opplever mangel på kontroll og kjenner på kaos. Vi vaksne kan då hjelpe dei å redusere stresset. Dette gjer vi med trygg regulering – når vi hjelper barna inn i toleransevinduet igjen.  

Ei kvinne og ein gut som snakkar saman
Å møte barn med ro

Å møte barn med ro betyr ikkje at vi aksepterer at dei sparkar eller slår. Det betyr berre at vi er der for dei uansett. Vi gjer det trygt - når dei er utrygge. 

Å møte barn med ro

Barn som har sterke reaksjonar, har det av ein grunn. Dei vil ikkje vere slik.

Barn og unge treng trygge relasjonar og grenser, men det er ikkje alltid så lett. Når dei hyler, bannar eller slår, pleier vi å seie at logikkhjernen er stengd for fornuft. Den delen av hjernen som trengst for at barn skal lytte og forstå, blir på ein måte slått av når dei blir utrygge og uregulerte.

Då er det inga vits i å prøve å belære dei. Det som viser seg å verke dårleg, er det vi foreldre oftast gjer: å snakke fornuft eller irettesette barna midt i stormen av følelsar. Vi snakkar og vi snakkar til barn som er langt over toleransevindauget. Alt dette snakket kjem lite inn i barnet sine tankar og fornuft, då dei framleis er fulle av følelsar.

Sluttar eigentleg barnet å banne eller slå når dei blir møtt av oss på denne måten? Vanlegvis nei. Barn lærer altså ikkje å bli rolege ved å bli møtt med urolege og stressa vaksne. Det som derimot viser seg å verke best, er å puste og finne roa først sjølv, og gi ro tilbake.

Trygge «nei» verkar betre enn stressa «nei». Å møte barn med ro betyr ikkje at vi aksepterer at dei sparkar eller slår. Det betyr berre at vi er der for dei uansett. Vi gjer det trygt - når dei er utrygge. 

Dette skjer intuitivt. Når barnet er små, trøystar og voggar vi dei skrikande barna, men det er litt vanskeleg å bysse ein ungdom. Men frustrerte skulebarn treng òg den forma for trøyst som ligg i at foreldre tek imot utan å bli så sinte.

Altså, det er ingen som blir trygge av kjeft. Det er ingen som lærer medan dei er sinte. Store følelsar treng trygge vaksne.

Ekstra viktig for barn som har traumeerfaringar

Det som er genialt, er at å møte barn trygt er godt for alle barn, men det er ekstra viktig for barn som har levd med livsbelastningar eller opplevd traume, for då har dei fått mykje vondt og lite godt i oppveksten sin. Og når du som vaksen opplever at barn eller unge er frekke eller sinte, pust djupt, ver trygg og snakk lite.

For når du er roleg, då speglar barnet deg, og det er lettare for barnet å roe seg ned. Så kan du heller prate om det som skjedde seinare på dagen eller neste dag. Å møte barn slik gjer at dei kjenner seg sett og forstått.

Lukke til, kjære foreldre! Du er den viktigaste for barnet ditt og ungdommen din. Men hugs å puste.